NØD TAR SEG BEST UT PÅ AVSTAND

FØLGENDE BLOGGER ER KRONIKKER PUBLISERT I AFTENBLADET OG SOLABLADET
-LAGT UT HER MEST FOR Å HA DEM EN PLASS...

Hvor godt samfunnet vårt er måles etter hvordan vi behandler de som står lavest på rangsstigen.
Tigging er ikke under noen omstendigheter en akseptabel måte å skaffe seg livsopphold på. Men for å komme i posisjon til å avdekke livssituasjon, og gi nødvendig hjelp og assistanse, er utgangspunktet at en møter den enkelte med respekt.
. Bl.a rapporten fra prosjekt”Rett i koppen”(Hilde Brattvåg) , og professor Paul Stevens sitt arbeid i Stavanger for å bli kjent med og sette seg inn i deres sitasjon, har avdekket noe av omstendighetene rundt tiggerne som kommer til byen. De fleste som kommer er av Rom-folket (sigøynere) fra Romania. De er ikke kriminelle, og kommer hit på lovlig vis fra meget fattige kår. I den grad det dreier seg om organisert tigging går det ut på at noen familier i en landsby går sammen om å kjøpe en gammel bil, kjører hit og bor sammen, enten i bilen, i telt, eller hos kjente. Pengene de tjener i løpet av den perioden de har lov til å være her går f.eks til å bygge hus, ordne sanitære anlegg i landsbyen, og få mulighet til nødvendig helsehjelp. Det som kan tolkes som bakmenn er at en i gruppen går rundt og samler inn pengene. Heller ikke Birkedal(FrP) bruker argumentet om bakmenn og menneskehandel sitt innlegg 19.aug .
Sagen Helgø(H) sitt argument for ikke å gi er at ”de kjenner hverandre og er del av et system”. Hva så? –er det noen som er kjent for å ty til hverandre som gruppe når en er i utlandet, så er det oss nordmenn.. Hun og andre gir til norske tiggere. Men da går jo pengene til heroin, og ikke til å bygge opp en landsby! Jeg er enig i at vi først og fremst har et ansvar for rusavhengige og den økende fattigdom i vårt eget samfunn, men det står ikke i motsetning til det å hjelpe andre. Et samfunn som ikke har engasjement og overskudd til å hjelpe mennesker av andre nasjonaliteter er heller ikke i stand til å ta vare på sine egne.
Dette dreier seg om en av Europas mest stigmatiserte og utstøtte folkegrupper. Det dreier seg om reell sosial nød. Og det dreier seg om medmennesker, uavhengig av statsborgerskap.
Romfolket blir kalla Europas tapte borgarar av EU-kommissær Vladimir Spidla. Tittelen på NRK-journalist Jahn Otto Johansen bok om romfolket si historie er ”Folket som ingen vil ha.” Jfr. Astrid Dypvik i Morgenbladet mener 77 prosent av EU-borgerne at romfolk er en ulempe for samfunnet. Romfolk er den etniske gruppa som flest europeere ikke vil ha som nabo.
Drømmen om noe bedre fører reisende folk ut fra Romania og inn i Schengen-området, som musikere, selgere og tiggere. Og de har lov til å være her og vise fram fattigdommen sin. Men hva er det som gjør oss så sinte? Fattigdom er statens ansvar, ikke noe hver og en av oss skal behøve å bli konfrontert med.
Romfolk setter sterke følelser i sving. Vi blir provosert fordi de tigger på en «unorsk» måte, og noen er mer pågående enn vi er vant til. (Men jeg må si at det er en større utfordring å tåle alle de fulle nordmennene enn tiggerne en lørdagskveld på byen.) Språkbarrieren er også stor, og dessuten organiserer de seg, gjerne innad i familien, med reisemåte og fordeling av plasser. Det er lettere å forholde seg til de som ikke bare krever, men yter noe igjen; for eksempel steinleggingsfirma –selv om det faktisk i noen tilfeller dreier seg om menneskehandel og bakmenn! –Så lenge jobben ble gjort billig, og gårdsrommet ser fint ut, tenker vi ikke mer på det.
Men hva gjør det med oss å møte en tigger? Det får oss til å tenke –når vi går forbi med fylte handleposer. Du kan ikke skifte kanal og holde nøden på avstand.

Jeg er og imot tigging, men ikke utfra et ”hold byen ren”-perspektiv! Tigging er uakseptabelt fordi tigging er nedverdigende for den som alltid er den svake part, uansett hvor pågående og tilsynelatende frekk han eller hun virker. Uansett hva som ligger bak –rein og usminka fattigdom –eller bakmenn som skor seg på tiggerne, er det et medmennesket som står der med koppen, saxofonen eller rosa i hendene.
Utgangspunktet for å gi riktig hjelp –i hjemlandet, eller med tilbud om jobb her, må være å møte den enkelte med omsorg og respekt. Om vi virkelig bryr oss bør vi samtidig arbeide for en mer rettferdig fordelig av goder og ressurser i Europa (og i resten av verden for den saks skyld!) og våge å begrense den økende groteske rikdommen hos flere og flere nordmenn.
Det å gi en tier holder ikke folk fast i tigginga, som noen påstår, men gir en reell mulighet for å gi far der hjemme den operasjonen han trenger. Som Paul Stevens så treffende sier: ”Hvis en gammel far som trenger en kreftoperasjon kan kalles en bakmann, ja så er han kanskje det!”