EN PREST, ET PAR OG KANSKJE EN KIRKE?

KRONIKK SOLABLADET


EN PREST, ET PAR OG KANSKJE EN KIRKE?
Erfaringer fra møtet med homofile par i sjelesorg og forbønn.
Av Per Arne Tengesdal, gateprest, Kirkens Bymisjon i Rogaland

Den danske teolog K E Løgstrup har sagt at ” vi aldri har med et annet menneske å gjøre uten at vi holder noe av dets liv i våre hender”. Vi er sårbare, skapt til fellesskap med hverandre og samtidig utlevert til hverandres tillit og respekt.
Hva vi tenker om andre mennesker – de merkelappene vi setter på hverandre som formes av vår tro, bibelsyn, ideologi og oppfatning, blir ofte nyansert når vi møter mennesket og ikke bare våre tanker om det. Mange misjonsfolk har fått endret syn på kvinners plass i menigheten etter en periode på misjonsmarken. Møte med sterke og sentrale kvinnelig menighetsledere har skapt nye tanker. Mange kristne foreldre har endret syn når de har fått en sønn eller datter som står fram som homofil. En forholder seg ikke lenger til en teori, noe en har hørt om, men et kjent og kjært menneske med ekte følelser.
Hva betyr mest? Vår overbevisning, eller det vi utfordres til i møte med f. eks den homofile?
Dette er noe vi som kirke og prester blir utfordret til å tenke gjennom. Hvis vi ønsker å møte et menneske med respekt må vi og våge å se forbi våre forestillinger og se om igjen (Respekt kommer av latin ”Re-spectare” som betyr ”se om igjen/se to ganger”).

De hadde gått en lang vei sammen, og gjennom en lang prosess både med hverandre, menighet og familie funnet det riktig å inngå partnerskap. Som en naturlig og viktig del av dette ønsket de også å legge samlivet frem for Gud i bønn. Vi møttes på mitt kontor til en av flere samtaler. Begge kom synlig nervøs til første møte, selv om jeg forsikret dem pr. telefon at jeg som prest fullt ut aksepterte dem og deres forhold.
Begge bar på tidligere opplevelser av bli fradømt både tro og rett til å være hele mennesker. Tross mange sårende opplevelser hadde begge beholdt et forhold til sin lokale menighet, der de også hadde møtt manges støtte og aksept. Begge var også inkludert og akseptert i hverandres familier. Vi brukte tiden sammen til å snakke om dette og om forholdet deres.
Tema som skam, selvrespekt og stigmatisering går igjen i slike samtaler –men også om tro, frimodighet og stolthet –heldigvis.. Mange bærer med seg det jeg kaller ”et ulykkelig kjærlighetsforhold” til kirken, noe jeg som kirkens representant på gateplan kjenner igjen hos mange; enten i form av mye innestengt aggresjon eller ”brent barn skyr ilden”-holdninger.
Jeg er i samtalen tydelig på at det ritualet vi bruker er en ren forbønnshandling og ikke det mange velger å kalle en ”kirkelig velsignelse”. Jeg kan ikke gi ”hele kirkens velsignelse”, i og med at vi ikke har hele kirken i ryggen på dette. Men Gud har lovet oss sin velsignelse når vi legger livet vårt i hans hender. Det er heller ikke vanlig at en slik forbønnshandling kan finne sted i en kirke, men vanligvis i et annet type lokale –for eksempel der bryllupsfesten skal være. Forbønnshandlingen forutsetter også et offentlig inngått partnerskap/ekteskap.
Vi gikk og gjennom ritualet for forbønnshandlingen, og paret valgte ut salmer og bibeltekster. De fleste tekstforslag og bønner er de samme som i Kirkens offisielle ”Forbønn for borgerlig inngått ekteskap”. På samme måte som i denne liturgien blir det inngåtte partnerskap/ekteskap bekreftet og de blir spurt om de fortsatt vil elske og ære hverandre og holde sammen i gode og onde dager inntil døden skiller dem.
Selve dagen ble en god opplevelse med familie (heldigvis!) og venner samlet. Flere tok del i dikt- og tekstlesinger, sang og musikk. Begge var kledd i flotte kjoler og hadde en rød rose hver.(Det er en myte at i alle lesbiske/homofile par er det en feminin og en ”maskulin” partner!)
Forbønnshandlingen er ikke en politisk arena. Dette er ikke en kirkelig kampsak, men noe flott og viktig mellom paret og Gud. Dette har vært et viktig poeng i samtale med andre prester og biskopen. Den kirkepolitiske kampen kjempes på andre arenaer enn ved alteret. Jeg har møtt manges støtte i det vi gjør –helt til topps i kirken. Jeg opplever til tross for tydelige restriktive holdninger både til ekteskapslov og homofile prester, er dette uttrykk for en dårlig samvittighet i forhold til alle dørene kirken har lukket for bl. a denne gruppen. ”Fint at dere i Bymisjonen tar dere av dette…”
Jeg tror veien videre for kirken er at både likekjønnet og ulikekjønnet ekteskapsinngåelse blir en borgerlig sak, og at bare forbønnen er kirkens anliggende.
Da tror jeg på sikt at det er letter å bli enig om en forordnet liturgi som ivaretar behovet hos alle som ønsker å legge samlivet fram for Gud i bønn. Det er viktig å ikke ende opp med et kirkelig a- og b-lag nå når ekteskapsloven har gitt like rettigheter.

Som en liten høyttenkning til slutt skulle jeg også ønske at kirken hadde et rituale for mennesker som velger å leve alene, og vie sitt liv til tjeneste for sine medmennesker og Gud! Den Katolske kirke har munke- og nonneløftet. Hva med ”vanlige folk” som ønsker å gi seg selv og Gud et troskapsløfte, og få bekreftet sitt menneskeverd og sin rolle som samfunnsinstitusjon?