I arbeidet med årets seminar på Verdens Aidsdag i Stavanger har jeg hentet fram ei bok av The Globes Stephanie Nolen "28 historier om aids i Afrika". Dette har og blitt en del av forberedelsen til Etiopia-turen: To av disse historiene er hentet fra Addis Abeba og gir en sterk beskrivelse av situasjonen i et land der mellom 5 og 15 % av den voksne befolkningen har hiv, og mer enn en million barn har mistet den ene eller begge foreldrene.Et utsnitt fra boken som beskriver hvor dyptgripende situasjonen er:"Da utbredelsen av hiv nærmet seg 5% på 1990-tallet, hadde det en tillintetgjørende virkning på familiene. Først kom de "serieforeldreløse": Foreldrene døde og en tante eller onkel tok til seg barna. Men så ble tantene og onklene syke eller døde. Barna ble overtatt av andre tanter, så besteforeldrene. Besteforeldrenen døde, og barna havnet hos noen naboer. Hver flytting gjorde de allerede traumatiserte mer urolige -og til slutt fantes det ikke flere steder å gå. (...) Fosterordningen har brutt sammen for lengst."Redd barna i Etiopia arbeider bl.a for å forbedre den lokale kapasiteten for å ivareta disse barna.Tall og fakta får navn og historier gjennom det vi skal oppleve på Reisen Tilbake.
Blogger fra turen til Etiopia 22-28.nov blir lagt ut på www.reisentilbake.no
mandag 16. november 2009
søndag 1. november 2009
REISEN TILBAKE
Jeg har nettopp fått vite at jeg er plukket ut til å være med Petter Myhren som en av tre observatører/korrespondenter på "Reisen Tilbake" til Etiopia. Norad arrangerer turen som varer en uke i slutten av november. Målet er at veteraner fra bistandsprosjekter skal reise tilbake flere år etter at de forlot landet for å se om bistanden, og det de har vært med å bygge opp, virker etter hensikten. Så skal vi medreisende være med og se dette med "vanlige folks øyne".
Så jeg var visst vanlig nok... Greit å vite.
Vanlig -men gal nok til å hive seg på annonsen i Aftenbladet og sende søknad uten først å informere kone og arbeidsgiver.. Heldigvis er begge to forståelsesfulle kvinner med evne til å takle spontane innfall!
Utrolig mange tanker -i mange retninger -som har kjørt karusell i hodet etter at jeg fikk beskjeden på fredag:
-Spennede å få følge en skikkelig Redd Barna-bistandsveteran og se hans reaksjon i møte med det som han har lagt masse engasjement og arbeid ned i -nå ti år etter.
-Hva vil turen gjøre med mine holdninger til Norsk bistand -som i utgangspunktet er positive? Jeg har de vanlige spørsmålene som mange av oss stiller: -Går pengene til det de var gitt til? -Kommer hjelpen fram eller spises overføringene opp av byråkrati og korrupte samarbeidspartnere? Er dette den beste formen som hjelp? Blir det hjelp til selvhjelp eller gjør lokalbefolkningen seg avhengig av bistandsorganisasjonene?
-Hvordan vil jeg takle inntrykkene fra det vi møter? Etiopia er det nest folkerikeste landet i Afrika og et av de fattigste. Det er fortsatt hungersnød og tørkekatastrofer, over en million barn er foreldreløse på grunn av Aids. Spesielt etter at jeg selv ble far har bilder og historier av barn som lider aldri sluttet å gjøre inntrykk. Vi skal bl.a besøke slumområder i Addis Abeba. Det kommer garantert til å sette spor..
-Jeg møter mennesker som lever med hiv gjennom arbeidet i Leve med hiv i regi av Kirkens Bymisjon, deriblant flere afrikanere. Jeg har lenge tenkt at et hull i min kunnskap om deres bakgrunn og hva de sliter med i overgangen til vårt samfunn handler om at jeg ikke har vært sør for Sahara og sett hvordan hiv/aids forandrer et samfunn. Nå har jeg fått muligheten.
-Etiopia er kanskje menneskehetens vugge, et eldgammelt kulturland, men og stedet der våre eldste forfedre er funnet -3-4mill år gamle hominider, i Rift Walley(spennende for en hobbypaleontolog bare å ha vært i landet!).
-(Turen går i Bob Geldof sine fotspor... Live Aid i 1985 kom istand som en spontan reaksjon på den enorme hungerkatastrofen i Etiopia i 84. Redd Barna overtok og viderefører noen av de prosjekter som pengene fra Live Aid og Band Aid la grunnlaget for. Jeg satt som 18-åring og fikk med meg hele konsertene, men og bildene fra Afrika. Begge deler gjorde inntrykk! Mye høyt hår og lyse bukser på scenen, Dylan hadde ikke helt dagen, men U2 var tøffe som alltid. )
-Og til slutt , men ikke minst: greier jeg å formidle det vi opplever slik det er forventet, gjennom blogger, artikler, foredrag o.l?
Masse spørsmål og tanker i mange retninger! Så får tankene litt tid til å modnes i løpet av de tre ukene som gjenstår før avreise i takt med alt som må forberedes; -vaksinasjon, visumsøknad, planleggingsdager osv.
Midt oppi hjerteromskonferanse, innspurt og gjennomføring av førjulskonsertene, planlegging av julafta og alt det daglige arbeidet på Bymisjonssenteret som skal holdes igang.
Dette blir spennende!
Så jeg var visst vanlig nok... Greit å vite.
Vanlig -men gal nok til å hive seg på annonsen i Aftenbladet og sende søknad uten først å informere kone og arbeidsgiver.. Heldigvis er begge to forståelsesfulle kvinner med evne til å takle spontane innfall!
Utrolig mange tanker -i mange retninger -som har kjørt karusell i hodet etter at jeg fikk beskjeden på fredag:
-Spennede å få følge en skikkelig Redd Barna-bistandsveteran og se hans reaksjon i møte med det som han har lagt masse engasjement og arbeid ned i -nå ti år etter.
-Hva vil turen gjøre med mine holdninger til Norsk bistand -som i utgangspunktet er positive? Jeg har de vanlige spørsmålene som mange av oss stiller: -Går pengene til det de var gitt til? -Kommer hjelpen fram eller spises overføringene opp av byråkrati og korrupte samarbeidspartnere? Er dette den beste formen som hjelp? Blir det hjelp til selvhjelp eller gjør lokalbefolkningen seg avhengig av bistandsorganisasjonene?
-Hvordan vil jeg takle inntrykkene fra det vi møter? Etiopia er det nest folkerikeste landet i Afrika og et av de fattigste. Det er fortsatt hungersnød og tørkekatastrofer, over en million barn er foreldreløse på grunn av Aids. Spesielt etter at jeg selv ble far har bilder og historier av barn som lider aldri sluttet å gjøre inntrykk. Vi skal bl.a besøke slumområder i Addis Abeba. Det kommer garantert til å sette spor..
-Jeg møter mennesker som lever med hiv gjennom arbeidet i Leve med hiv i regi av Kirkens Bymisjon, deriblant flere afrikanere. Jeg har lenge tenkt at et hull i min kunnskap om deres bakgrunn og hva de sliter med i overgangen til vårt samfunn handler om at jeg ikke har vært sør for Sahara og sett hvordan hiv/aids forandrer et samfunn. Nå har jeg fått muligheten.
-Etiopia er kanskje menneskehetens vugge, et eldgammelt kulturland, men og stedet der våre eldste forfedre er funnet -3-4mill år gamle hominider, i Rift Walley(spennende for en hobbypaleontolog bare å ha vært i landet!).
-(Turen går i Bob Geldof sine fotspor... Live Aid i 1985 kom istand som en spontan reaksjon på den enorme hungerkatastrofen i Etiopia i 84. Redd Barna overtok og viderefører noen av de prosjekter som pengene fra Live Aid og Band Aid la grunnlaget for. Jeg satt som 18-åring og fikk med meg hele konsertene, men og bildene fra Afrika. Begge deler gjorde inntrykk! Mye høyt hår og lyse bukser på scenen, Dylan hadde ikke helt dagen, men U2 var tøffe som alltid. )
-Og til slutt , men ikke minst: greier jeg å formidle det vi opplever slik det er forventet, gjennom blogger, artikler, foredrag o.l?
Masse spørsmål og tanker i mange retninger! Så får tankene litt tid til å modnes i løpet av de tre ukene som gjenstår før avreise i takt med alt som må forberedes; -vaksinasjon, visumsøknad, planleggingsdager osv.
Midt oppi hjerteromskonferanse, innspurt og gjennomføring av førjulskonsertene, planlegging av julafta og alt det daglige arbeidet på Bymisjonssenteret som skal holdes igang.
Dette blir spennende!
NØD TAR SEG BEST UT PÅ AVSTAND
FØLGENDE BLOGGER ER KRONIKKER PUBLISERT I AFTENBLADET OG SOLABLADET
-LAGT UT HER MEST FOR Å HA DEM EN PLASS...
Hvor godt samfunnet vårt er måles etter hvordan vi behandler de som står lavest på rangsstigen.
Tigging er ikke under noen omstendigheter en akseptabel måte å skaffe seg livsopphold på. Men for å komme i posisjon til å avdekke livssituasjon, og gi nødvendig hjelp og assistanse, er utgangspunktet at en møter den enkelte med respekt.
. Bl.a rapporten fra prosjekt”Rett i koppen”(Hilde Brattvåg) , og professor Paul Stevens sitt arbeid i Stavanger for å bli kjent med og sette seg inn i deres sitasjon, har avdekket noe av omstendighetene rundt tiggerne som kommer til byen. De fleste som kommer er av Rom-folket (sigøynere) fra Romania. De er ikke kriminelle, og kommer hit på lovlig vis fra meget fattige kår. I den grad det dreier seg om organisert tigging går det ut på at noen familier i en landsby går sammen om å kjøpe en gammel bil, kjører hit og bor sammen, enten i bilen, i telt, eller hos kjente. Pengene de tjener i løpet av den perioden de har lov til å være her går f.eks til å bygge hus, ordne sanitære anlegg i landsbyen, og få mulighet til nødvendig helsehjelp. Det som kan tolkes som bakmenn er at en i gruppen går rundt og samler inn pengene. Heller ikke Birkedal(FrP) bruker argumentet om bakmenn og menneskehandel sitt innlegg 19.aug .
Sagen Helgø(H) sitt argument for ikke å gi er at ”de kjenner hverandre og er del av et system”. Hva så? –er det noen som er kjent for å ty til hverandre som gruppe når en er i utlandet, så er det oss nordmenn.. Hun og andre gir til norske tiggere. Men da går jo pengene til heroin, og ikke til å bygge opp en landsby! Jeg er enig i at vi først og fremst har et ansvar for rusavhengige og den økende fattigdom i vårt eget samfunn, men det står ikke i motsetning til det å hjelpe andre. Et samfunn som ikke har engasjement og overskudd til å hjelpe mennesker av andre nasjonaliteter er heller ikke i stand til å ta vare på sine egne.
Dette dreier seg om en av Europas mest stigmatiserte og utstøtte folkegrupper. Det dreier seg om reell sosial nød. Og det dreier seg om medmennesker, uavhengig av statsborgerskap.
Romfolket blir kalla Europas tapte borgarar av EU-kommissær Vladimir Spidla. Tittelen på NRK-journalist Jahn Otto Johansen bok om romfolket si historie er ”Folket som ingen vil ha.” Jfr. Astrid Dypvik i Morgenbladet mener 77 prosent av EU-borgerne at romfolk er en ulempe for samfunnet. Romfolk er den etniske gruppa som flest europeere ikke vil ha som nabo.
Drømmen om noe bedre fører reisende folk ut fra Romania og inn i Schengen-området, som musikere, selgere og tiggere. Og de har lov til å være her og vise fram fattigdommen sin. Men hva er det som gjør oss så sinte? Fattigdom er statens ansvar, ikke noe hver og en av oss skal behøve å bli konfrontert med.
Romfolk setter sterke følelser i sving. Vi blir provosert fordi de tigger på en «unorsk» måte, og noen er mer pågående enn vi er vant til. (Men jeg må si at det er en større utfordring å tåle alle de fulle nordmennene enn tiggerne en lørdagskveld på byen.) Språkbarrieren er også stor, og dessuten organiserer de seg, gjerne innad i familien, med reisemåte og fordeling av plasser. Det er lettere å forholde seg til de som ikke bare krever, men yter noe igjen; for eksempel steinleggingsfirma –selv om det faktisk i noen tilfeller dreier seg om menneskehandel og bakmenn! –Så lenge jobben ble gjort billig, og gårdsrommet ser fint ut, tenker vi ikke mer på det.
Men hva gjør det med oss å møte en tigger? Det får oss til å tenke –når vi går forbi med fylte handleposer. Du kan ikke skifte kanal og holde nøden på avstand.
Jeg er og imot tigging, men ikke utfra et ”hold byen ren”-perspektiv! Tigging er uakseptabelt fordi tigging er nedverdigende for den som alltid er den svake part, uansett hvor pågående og tilsynelatende frekk han eller hun virker. Uansett hva som ligger bak –rein og usminka fattigdom –eller bakmenn som skor seg på tiggerne, er det et medmennesket som står der med koppen, saxofonen eller rosa i hendene.
Utgangspunktet for å gi riktig hjelp –i hjemlandet, eller med tilbud om jobb her, må være å møte den enkelte med omsorg og respekt. Om vi virkelig bryr oss bør vi samtidig arbeide for en mer rettferdig fordelig av goder og ressurser i Europa (og i resten av verden for den saks skyld!) og våge å begrense den økende groteske rikdommen hos flere og flere nordmenn.
Det å gi en tier holder ikke folk fast i tigginga, som noen påstår, men gir en reell mulighet for å gi far der hjemme den operasjonen han trenger. Som Paul Stevens så treffende sier: ”Hvis en gammel far som trenger en kreftoperasjon kan kalles en bakmann, ja så er han kanskje det!”
-LAGT UT HER MEST FOR Å HA DEM EN PLASS...
Hvor godt samfunnet vårt er måles etter hvordan vi behandler de som står lavest på rangsstigen.
Tigging er ikke under noen omstendigheter en akseptabel måte å skaffe seg livsopphold på. Men for å komme i posisjon til å avdekke livssituasjon, og gi nødvendig hjelp og assistanse, er utgangspunktet at en møter den enkelte med respekt.
. Bl.a rapporten fra prosjekt”Rett i koppen”(Hilde Brattvåg) , og professor Paul Stevens sitt arbeid i Stavanger for å bli kjent med og sette seg inn i deres sitasjon, har avdekket noe av omstendighetene rundt tiggerne som kommer til byen. De fleste som kommer er av Rom-folket (sigøynere) fra Romania. De er ikke kriminelle, og kommer hit på lovlig vis fra meget fattige kår. I den grad det dreier seg om organisert tigging går det ut på at noen familier i en landsby går sammen om å kjøpe en gammel bil, kjører hit og bor sammen, enten i bilen, i telt, eller hos kjente. Pengene de tjener i løpet av den perioden de har lov til å være her går f.eks til å bygge hus, ordne sanitære anlegg i landsbyen, og få mulighet til nødvendig helsehjelp. Det som kan tolkes som bakmenn er at en i gruppen går rundt og samler inn pengene. Heller ikke Birkedal(FrP) bruker argumentet om bakmenn og menneskehandel sitt innlegg 19.aug .
Sagen Helgø(H) sitt argument for ikke å gi er at ”de kjenner hverandre og er del av et system”. Hva så? –er det noen som er kjent for å ty til hverandre som gruppe når en er i utlandet, så er det oss nordmenn.. Hun og andre gir til norske tiggere. Men da går jo pengene til heroin, og ikke til å bygge opp en landsby! Jeg er enig i at vi først og fremst har et ansvar for rusavhengige og den økende fattigdom i vårt eget samfunn, men det står ikke i motsetning til det å hjelpe andre. Et samfunn som ikke har engasjement og overskudd til å hjelpe mennesker av andre nasjonaliteter er heller ikke i stand til å ta vare på sine egne.
Dette dreier seg om en av Europas mest stigmatiserte og utstøtte folkegrupper. Det dreier seg om reell sosial nød. Og det dreier seg om medmennesker, uavhengig av statsborgerskap.
Romfolket blir kalla Europas tapte borgarar av EU-kommissær Vladimir Spidla. Tittelen på NRK-journalist Jahn Otto Johansen bok om romfolket si historie er ”Folket som ingen vil ha.” Jfr. Astrid Dypvik i Morgenbladet mener 77 prosent av EU-borgerne at romfolk er en ulempe for samfunnet. Romfolk er den etniske gruppa som flest europeere ikke vil ha som nabo.
Drømmen om noe bedre fører reisende folk ut fra Romania og inn i Schengen-området, som musikere, selgere og tiggere. Og de har lov til å være her og vise fram fattigdommen sin. Men hva er det som gjør oss så sinte? Fattigdom er statens ansvar, ikke noe hver og en av oss skal behøve å bli konfrontert med.
Romfolk setter sterke følelser i sving. Vi blir provosert fordi de tigger på en «unorsk» måte, og noen er mer pågående enn vi er vant til. (Men jeg må si at det er en større utfordring å tåle alle de fulle nordmennene enn tiggerne en lørdagskveld på byen.) Språkbarrieren er også stor, og dessuten organiserer de seg, gjerne innad i familien, med reisemåte og fordeling av plasser. Det er lettere å forholde seg til de som ikke bare krever, men yter noe igjen; for eksempel steinleggingsfirma –selv om det faktisk i noen tilfeller dreier seg om menneskehandel og bakmenn! –Så lenge jobben ble gjort billig, og gårdsrommet ser fint ut, tenker vi ikke mer på det.
Men hva gjør det med oss å møte en tigger? Det får oss til å tenke –når vi går forbi med fylte handleposer. Du kan ikke skifte kanal og holde nøden på avstand.
Jeg er og imot tigging, men ikke utfra et ”hold byen ren”-perspektiv! Tigging er uakseptabelt fordi tigging er nedverdigende for den som alltid er den svake part, uansett hvor pågående og tilsynelatende frekk han eller hun virker. Uansett hva som ligger bak –rein og usminka fattigdom –eller bakmenn som skor seg på tiggerne, er det et medmennesket som står der med koppen, saxofonen eller rosa i hendene.
Utgangspunktet for å gi riktig hjelp –i hjemlandet, eller med tilbud om jobb her, må være å møte den enkelte med omsorg og respekt. Om vi virkelig bryr oss bør vi samtidig arbeide for en mer rettferdig fordelig av goder og ressurser i Europa (og i resten av verden for den saks skyld!) og våge å begrense den økende groteske rikdommen hos flere og flere nordmenn.
Det å gi en tier holder ikke folk fast i tigginga, som noen påstår, men gir en reell mulighet for å gi far der hjemme den operasjonen han trenger. Som Paul Stevens så treffende sier: ”Hvis en gammel far som trenger en kreftoperasjon kan kalles en bakmann, ja så er han kanskje det!”
Å TILGI ER Å GI TILBAKE
KRONIKK SOLABLADET
Av Per Arne Tengesdal, gateprest, Kirkens Bymisjon i Rogaland
Hun hadde mye på samvittigheten etter en lengre ruskarriere. Nå var hun ferdig med behandling og i gang med den krevende rehabiliteringen. Gjennom mange samtaler ble mye vondt avdekket som rusen hadde dekket over; overgrep, vold, medvirkning til drap og lignende. Hvordan leve videre med denne erfaringen, der noe var sonet for, men det meste ikke tåler dagens lys, både det en selv var utsatt for og det en hadde gjort mot andre? Noe av det som satt lengst fremme hos henne, som kan virke som en bagatell sammenlignet med mye av det andre, var et innbrudd i en kirke der det ble stjålet penger. Midt opp i alt det vonde var dette noe som tynget spesielt, hun hadde alltid hatt en tro, og dette var på sett og vis gjort mot Gud. I bearbeiding av levd og ødelagt liv blir det vurdert hva som skal hentes fram, snakkes om og bearbeides, hva som er så traumatisk at det bør ligge, og hva en konkret kan gjøre opp. Dette kunne vi konkret gjøre noe med. Vi gikk til kirken og hadde en god prat med en meget hyggelig kirketjener. Hun fortalte hva som hadde skjedd og hvor mye dette hadde tynget henne siden. Kirketjeneren gav respons på hvor fint det var at hun tilstod og at dette kunne hun legge bak seg. Det var tilgitt. Vi avsluttet fremme ved alteret med bønn og absolusjon. Bekreftelsen på at en var tilgitt både av mennesket og Gud ble en viktig erfaring –og en symbolhandling med effekt utover denne konkrete handlingen.
Muligheten for erkjennelse av skyld og tilgivelse frigjør og gir en livet tilbake.
Paul Leer Salvesen, som har arbeidet som fengselsprest, har skrevet en bok med tittelen ”Tilgivelse”. Han tar utgangspunkt i samtaler han har hatt med innsatte drapsmenn- og kvinner og pårørende.
Der vi ofte er tilbakeholdne med å bruke religiøst ladede begreper som skyld, synd og soning, er rettsapparatet fullt av dem. Min erfaring fra kontakt med mennesker på skyggesiden er at de har stor grad av nærhet til disse begrepene. Erfaringen fra livet som rusavhengig skaper stor grad av skyld- og skamfølelse. Alt det en har utsatt seg selv og andre for setter dype spor og gjør tanken på å slutte å ruse seg bort fra dette skremmende.
Det er lett å erkjenne skyld, og forstå at det er rettferdig at en må sone sin straff, men å komme til rette med det å tilgi seg selv og andre, og å be om tilgivelse, er et krevende prosjekt. Tilgivelse finnes heller ikke i rettsapparatets vokabular.
På mange måter har tilgivelsens mulighet og potensial trange kår. En økende fremmedgjøring og pulverisering av ansvar skaper avstand mellom offer og gjerningsmann.
Det er i det daglige lettere å ty til et ”unnskyld”. Leer Salvesen skriver at dette ”unnskyld” egentlig betyr å fraskrive seg skyld, -”det var ikke meningen”. Tilgivelse forutsetter erkjennelse av skyld, men som skyldnere har vi behov for å gjemme bort det som skjedde, og pynte på historien. Enten det gjelder et skilsmisseoppgjør, arveoppgjør eller et litt for rått kjør i konkurranse om en nye lederstilling, prøver vi å justere og retusjere egen rolle til det blir tålelig.
Vi kjenner oss igjen i vårt daglige liv –men ser og trekk i samfunnet som gjør det viktig å snakke om tilgivelsens kår. Uten en tro på tilgivelsens mulighet, gir det mindre mening å tale om skyld.
Det har de siste årene blitt tatt et oppgjør med ulike barnehjem der barn i ulik grad har blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep. Det er gjort en god jobb med å avdekke dette og prøve å gi oppreisning til ofrene for tidligere tiders oppdragelsesmetoder. For å komme til rette med dette som stat, kommune og samfunn har de fleste tidligere barnehjemsbarn fått økonomisk erstatning. Jeg kjenner mange som vokste opp på barnehjem og som nå har fått opp til 750 000 kr. utbetalt. For de jeg kjenner har dette i liten grad ført noe godt med seg –pengene har forsvunnet i rus og elendighet, og livet er det samme etter at en har levd som konger i en uke. Det er lite snakk oss imellom at dette har ført til at han eller henne har fått oppreisning i ordets egentlige betydning. Det er ingen som har stått fram, innrømmet skyld, tatt et konkret oppgjør, og bedt om tilgivelse. ”Det offentlige” tar ansvar, men hvem er det? Det en trenger er et ansikt, en person som våger det såre møtet –med en livshistorie og konsekvensene av ugjerningen. En stedfortreder kan ofte gjøre nytten.
Erstatningen er vel fortjent –i bøtter og spann, spesielt når det i dette tilfellet er snakk om en ødelagt barndom! Men det er en økende tendens i samfunnet til at alt kan kjøpes, alt har en pris. Dette er vel det noen av oss velger å kalle amerikanske tilstander, der søksmål og krav om erstatning er blitt storindustri. Dette er en avsporing der en fjerner seg fra sakens kjerne; skyld, soning og oppreisning. Forliksråd –der offer og gjerningsmann møtes og blir enig om et passende oppgjør som står i forhold til utført ugjerning, er en god modell, men brukes dessverre utelukkende i økonomiske konflikter.
En kan ikke vente at en som er utsatt for overgrep skal tilgi, i hvert fall ikke når overgriper ikke innrømmer skyld. Prøver man å regissere tilgivelsen slik at den passer inn i en styrt prosess, kan det lett føre til at en påfører offeret nye overgrep. Tilgivelse må kjempes for og sones for. For å kunne tilgi kan det være at offeret må skille sak og person, gjerningsmann og den umoralske gjerning, slik at en eventuell tilgivelse ikke truer offerets selvfølelse og selvrespekt. Bare den som lager såret kan reparer det, men veien ut av offerrollen går gjennom tilgivelse og forsoning med det som har skjedd. Skylden og det som er ødelagt vil alltid være der, det som har skjedd, har skjedd. Men når tilgivelsen kommer inn og gjør sin gjerning kan sår få mulighet til å gro. Når vi ser det skjer , skal vi som Leer Salvesen skriver; ”trå ned i grøftekanten og ta hatten av og bøye hodet og si vi er på hellig grunn!”
Av Per Arne Tengesdal, gateprest, Kirkens Bymisjon i Rogaland
Hun hadde mye på samvittigheten etter en lengre ruskarriere. Nå var hun ferdig med behandling og i gang med den krevende rehabiliteringen. Gjennom mange samtaler ble mye vondt avdekket som rusen hadde dekket over; overgrep, vold, medvirkning til drap og lignende. Hvordan leve videre med denne erfaringen, der noe var sonet for, men det meste ikke tåler dagens lys, både det en selv var utsatt for og det en hadde gjort mot andre? Noe av det som satt lengst fremme hos henne, som kan virke som en bagatell sammenlignet med mye av det andre, var et innbrudd i en kirke der det ble stjålet penger. Midt opp i alt det vonde var dette noe som tynget spesielt, hun hadde alltid hatt en tro, og dette var på sett og vis gjort mot Gud. I bearbeiding av levd og ødelagt liv blir det vurdert hva som skal hentes fram, snakkes om og bearbeides, hva som er så traumatisk at det bør ligge, og hva en konkret kan gjøre opp. Dette kunne vi konkret gjøre noe med. Vi gikk til kirken og hadde en god prat med en meget hyggelig kirketjener. Hun fortalte hva som hadde skjedd og hvor mye dette hadde tynget henne siden. Kirketjeneren gav respons på hvor fint det var at hun tilstod og at dette kunne hun legge bak seg. Det var tilgitt. Vi avsluttet fremme ved alteret med bønn og absolusjon. Bekreftelsen på at en var tilgitt både av mennesket og Gud ble en viktig erfaring –og en symbolhandling med effekt utover denne konkrete handlingen.
Muligheten for erkjennelse av skyld og tilgivelse frigjør og gir en livet tilbake.
Paul Leer Salvesen, som har arbeidet som fengselsprest, har skrevet en bok med tittelen ”Tilgivelse”. Han tar utgangspunkt i samtaler han har hatt med innsatte drapsmenn- og kvinner og pårørende.
Der vi ofte er tilbakeholdne med å bruke religiøst ladede begreper som skyld, synd og soning, er rettsapparatet fullt av dem. Min erfaring fra kontakt med mennesker på skyggesiden er at de har stor grad av nærhet til disse begrepene. Erfaringen fra livet som rusavhengig skaper stor grad av skyld- og skamfølelse. Alt det en har utsatt seg selv og andre for setter dype spor og gjør tanken på å slutte å ruse seg bort fra dette skremmende.
Det er lett å erkjenne skyld, og forstå at det er rettferdig at en må sone sin straff, men å komme til rette med det å tilgi seg selv og andre, og å be om tilgivelse, er et krevende prosjekt. Tilgivelse finnes heller ikke i rettsapparatets vokabular.
På mange måter har tilgivelsens mulighet og potensial trange kår. En økende fremmedgjøring og pulverisering av ansvar skaper avstand mellom offer og gjerningsmann.
Det er i det daglige lettere å ty til et ”unnskyld”. Leer Salvesen skriver at dette ”unnskyld” egentlig betyr å fraskrive seg skyld, -”det var ikke meningen”. Tilgivelse forutsetter erkjennelse av skyld, men som skyldnere har vi behov for å gjemme bort det som skjedde, og pynte på historien. Enten det gjelder et skilsmisseoppgjør, arveoppgjør eller et litt for rått kjør i konkurranse om en nye lederstilling, prøver vi å justere og retusjere egen rolle til det blir tålelig.
Vi kjenner oss igjen i vårt daglige liv –men ser og trekk i samfunnet som gjør det viktig å snakke om tilgivelsens kår. Uten en tro på tilgivelsens mulighet, gir det mindre mening å tale om skyld.
Det har de siste årene blitt tatt et oppgjør med ulike barnehjem der barn i ulik grad har blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep. Det er gjort en god jobb med å avdekke dette og prøve å gi oppreisning til ofrene for tidligere tiders oppdragelsesmetoder. For å komme til rette med dette som stat, kommune og samfunn har de fleste tidligere barnehjemsbarn fått økonomisk erstatning. Jeg kjenner mange som vokste opp på barnehjem og som nå har fått opp til 750 000 kr. utbetalt. For de jeg kjenner har dette i liten grad ført noe godt med seg –pengene har forsvunnet i rus og elendighet, og livet er det samme etter at en har levd som konger i en uke. Det er lite snakk oss imellom at dette har ført til at han eller henne har fått oppreisning i ordets egentlige betydning. Det er ingen som har stått fram, innrømmet skyld, tatt et konkret oppgjør, og bedt om tilgivelse. ”Det offentlige” tar ansvar, men hvem er det? Det en trenger er et ansikt, en person som våger det såre møtet –med en livshistorie og konsekvensene av ugjerningen. En stedfortreder kan ofte gjøre nytten.
Erstatningen er vel fortjent –i bøtter og spann, spesielt når det i dette tilfellet er snakk om en ødelagt barndom! Men det er en økende tendens i samfunnet til at alt kan kjøpes, alt har en pris. Dette er vel det noen av oss velger å kalle amerikanske tilstander, der søksmål og krav om erstatning er blitt storindustri. Dette er en avsporing der en fjerner seg fra sakens kjerne; skyld, soning og oppreisning. Forliksråd –der offer og gjerningsmann møtes og blir enig om et passende oppgjør som står i forhold til utført ugjerning, er en god modell, men brukes dessverre utelukkende i økonomiske konflikter.
En kan ikke vente at en som er utsatt for overgrep skal tilgi, i hvert fall ikke når overgriper ikke innrømmer skyld. Prøver man å regissere tilgivelsen slik at den passer inn i en styrt prosess, kan det lett føre til at en påfører offeret nye overgrep. Tilgivelse må kjempes for og sones for. For å kunne tilgi kan det være at offeret må skille sak og person, gjerningsmann og den umoralske gjerning, slik at en eventuell tilgivelse ikke truer offerets selvfølelse og selvrespekt. Bare den som lager såret kan reparer det, men veien ut av offerrollen går gjennom tilgivelse og forsoning med det som har skjedd. Skylden og det som er ødelagt vil alltid være der, det som har skjedd, har skjedd. Men når tilgivelsen kommer inn og gjør sin gjerning kan sår få mulighet til å gro. Når vi ser det skjer , skal vi som Leer Salvesen skriver; ”trå ned i grøftekanten og ta hatten av og bøye hodet og si vi er på hellig grunn!”
EN PREST, ET PAR OG KANSKJE EN KIRKE?
KRONIKK SOLABLADET
EN PREST, ET PAR OG KANSKJE EN KIRKE?
Erfaringer fra møtet med homofile par i sjelesorg og forbønn.
Av Per Arne Tengesdal, gateprest, Kirkens Bymisjon i Rogaland
Den danske teolog K E Løgstrup har sagt at ” vi aldri har med et annet menneske å gjøre uten at vi holder noe av dets liv i våre hender”. Vi er sårbare, skapt til fellesskap med hverandre og samtidig utlevert til hverandres tillit og respekt.
Hva vi tenker om andre mennesker – de merkelappene vi setter på hverandre som formes av vår tro, bibelsyn, ideologi og oppfatning, blir ofte nyansert når vi møter mennesket og ikke bare våre tanker om det. Mange misjonsfolk har fått endret syn på kvinners plass i menigheten etter en periode på misjonsmarken. Møte med sterke og sentrale kvinnelig menighetsledere har skapt nye tanker. Mange kristne foreldre har endret syn når de har fått en sønn eller datter som står fram som homofil. En forholder seg ikke lenger til en teori, noe en har hørt om, men et kjent og kjært menneske med ekte følelser.
Hva betyr mest? Vår overbevisning, eller det vi utfordres til i møte med f. eks den homofile?
Dette er noe vi som kirke og prester blir utfordret til å tenke gjennom. Hvis vi ønsker å møte et menneske med respekt må vi og våge å se forbi våre forestillinger og se om igjen (Respekt kommer av latin ”Re-spectare” som betyr ”se om igjen/se to ganger”).
De hadde gått en lang vei sammen, og gjennom en lang prosess både med hverandre, menighet og familie funnet det riktig å inngå partnerskap. Som en naturlig og viktig del av dette ønsket de også å legge samlivet frem for Gud i bønn. Vi møttes på mitt kontor til en av flere samtaler. Begge kom synlig nervøs til første møte, selv om jeg forsikret dem pr. telefon at jeg som prest fullt ut aksepterte dem og deres forhold.
Begge bar på tidligere opplevelser av bli fradømt både tro og rett til å være hele mennesker. Tross mange sårende opplevelser hadde begge beholdt et forhold til sin lokale menighet, der de også hadde møtt manges støtte og aksept. Begge var også inkludert og akseptert i hverandres familier. Vi brukte tiden sammen til å snakke om dette og om forholdet deres.
Tema som skam, selvrespekt og stigmatisering går igjen i slike samtaler –men også om tro, frimodighet og stolthet –heldigvis.. Mange bærer med seg det jeg kaller ”et ulykkelig kjærlighetsforhold” til kirken, noe jeg som kirkens representant på gateplan kjenner igjen hos mange; enten i form av mye innestengt aggresjon eller ”brent barn skyr ilden”-holdninger.
Jeg er i samtalen tydelig på at det ritualet vi bruker er en ren forbønnshandling og ikke det mange velger å kalle en ”kirkelig velsignelse”. Jeg kan ikke gi ”hele kirkens velsignelse”, i og med at vi ikke har hele kirken i ryggen på dette. Men Gud har lovet oss sin velsignelse når vi legger livet vårt i hans hender. Det er heller ikke vanlig at en slik forbønnshandling kan finne sted i en kirke, men vanligvis i et annet type lokale –for eksempel der bryllupsfesten skal være. Forbønnshandlingen forutsetter også et offentlig inngått partnerskap/ekteskap.
Vi gikk og gjennom ritualet for forbønnshandlingen, og paret valgte ut salmer og bibeltekster. De fleste tekstforslag og bønner er de samme som i Kirkens offisielle ”Forbønn for borgerlig inngått ekteskap”. På samme måte som i denne liturgien blir det inngåtte partnerskap/ekteskap bekreftet og de blir spurt om de fortsatt vil elske og ære hverandre og holde sammen i gode og onde dager inntil døden skiller dem.
Selve dagen ble en god opplevelse med familie (heldigvis!) og venner samlet. Flere tok del i dikt- og tekstlesinger, sang og musikk. Begge var kledd i flotte kjoler og hadde en rød rose hver.(Det er en myte at i alle lesbiske/homofile par er det en feminin og en ”maskulin” partner!)
Forbønnshandlingen er ikke en politisk arena. Dette er ikke en kirkelig kampsak, men noe flott og viktig mellom paret og Gud. Dette har vært et viktig poeng i samtale med andre prester og biskopen. Den kirkepolitiske kampen kjempes på andre arenaer enn ved alteret. Jeg har møtt manges støtte i det vi gjør –helt til topps i kirken. Jeg opplever til tross for tydelige restriktive holdninger både til ekteskapslov og homofile prester, er dette uttrykk for en dårlig samvittighet i forhold til alle dørene kirken har lukket for bl. a denne gruppen. ”Fint at dere i Bymisjonen tar dere av dette…”
Jeg tror veien videre for kirken er at både likekjønnet og ulikekjønnet ekteskapsinngåelse blir en borgerlig sak, og at bare forbønnen er kirkens anliggende.
Da tror jeg på sikt at det er letter å bli enig om en forordnet liturgi som ivaretar behovet hos alle som ønsker å legge samlivet fram for Gud i bønn. Det er viktig å ikke ende opp med et kirkelig a- og b-lag nå når ekteskapsloven har gitt like rettigheter.
Som en liten høyttenkning til slutt skulle jeg også ønske at kirken hadde et rituale for mennesker som velger å leve alene, og vie sitt liv til tjeneste for sine medmennesker og Gud! Den Katolske kirke har munke- og nonneløftet. Hva med ”vanlige folk” som ønsker å gi seg selv og Gud et troskapsløfte, og få bekreftet sitt menneskeverd og sin rolle som samfunnsinstitusjon?
EN PREST, ET PAR OG KANSKJE EN KIRKE?
Erfaringer fra møtet med homofile par i sjelesorg og forbønn.
Av Per Arne Tengesdal, gateprest, Kirkens Bymisjon i Rogaland
Den danske teolog K E Løgstrup har sagt at ” vi aldri har med et annet menneske å gjøre uten at vi holder noe av dets liv i våre hender”. Vi er sårbare, skapt til fellesskap med hverandre og samtidig utlevert til hverandres tillit og respekt.
Hva vi tenker om andre mennesker – de merkelappene vi setter på hverandre som formes av vår tro, bibelsyn, ideologi og oppfatning, blir ofte nyansert når vi møter mennesket og ikke bare våre tanker om det. Mange misjonsfolk har fått endret syn på kvinners plass i menigheten etter en periode på misjonsmarken. Møte med sterke og sentrale kvinnelig menighetsledere har skapt nye tanker. Mange kristne foreldre har endret syn når de har fått en sønn eller datter som står fram som homofil. En forholder seg ikke lenger til en teori, noe en har hørt om, men et kjent og kjært menneske med ekte følelser.
Hva betyr mest? Vår overbevisning, eller det vi utfordres til i møte med f. eks den homofile?
Dette er noe vi som kirke og prester blir utfordret til å tenke gjennom. Hvis vi ønsker å møte et menneske med respekt må vi og våge å se forbi våre forestillinger og se om igjen (Respekt kommer av latin ”Re-spectare” som betyr ”se om igjen/se to ganger”).
De hadde gått en lang vei sammen, og gjennom en lang prosess både med hverandre, menighet og familie funnet det riktig å inngå partnerskap. Som en naturlig og viktig del av dette ønsket de også å legge samlivet frem for Gud i bønn. Vi møttes på mitt kontor til en av flere samtaler. Begge kom synlig nervøs til første møte, selv om jeg forsikret dem pr. telefon at jeg som prest fullt ut aksepterte dem og deres forhold.
Begge bar på tidligere opplevelser av bli fradømt både tro og rett til å være hele mennesker. Tross mange sårende opplevelser hadde begge beholdt et forhold til sin lokale menighet, der de også hadde møtt manges støtte og aksept. Begge var også inkludert og akseptert i hverandres familier. Vi brukte tiden sammen til å snakke om dette og om forholdet deres.
Tema som skam, selvrespekt og stigmatisering går igjen i slike samtaler –men også om tro, frimodighet og stolthet –heldigvis.. Mange bærer med seg det jeg kaller ”et ulykkelig kjærlighetsforhold” til kirken, noe jeg som kirkens representant på gateplan kjenner igjen hos mange; enten i form av mye innestengt aggresjon eller ”brent barn skyr ilden”-holdninger.
Jeg er i samtalen tydelig på at det ritualet vi bruker er en ren forbønnshandling og ikke det mange velger å kalle en ”kirkelig velsignelse”. Jeg kan ikke gi ”hele kirkens velsignelse”, i og med at vi ikke har hele kirken i ryggen på dette. Men Gud har lovet oss sin velsignelse når vi legger livet vårt i hans hender. Det er heller ikke vanlig at en slik forbønnshandling kan finne sted i en kirke, men vanligvis i et annet type lokale –for eksempel der bryllupsfesten skal være. Forbønnshandlingen forutsetter også et offentlig inngått partnerskap/ekteskap.
Vi gikk og gjennom ritualet for forbønnshandlingen, og paret valgte ut salmer og bibeltekster. De fleste tekstforslag og bønner er de samme som i Kirkens offisielle ”Forbønn for borgerlig inngått ekteskap”. På samme måte som i denne liturgien blir det inngåtte partnerskap/ekteskap bekreftet og de blir spurt om de fortsatt vil elske og ære hverandre og holde sammen i gode og onde dager inntil døden skiller dem.
Selve dagen ble en god opplevelse med familie (heldigvis!) og venner samlet. Flere tok del i dikt- og tekstlesinger, sang og musikk. Begge var kledd i flotte kjoler og hadde en rød rose hver.(Det er en myte at i alle lesbiske/homofile par er det en feminin og en ”maskulin” partner!)
Forbønnshandlingen er ikke en politisk arena. Dette er ikke en kirkelig kampsak, men noe flott og viktig mellom paret og Gud. Dette har vært et viktig poeng i samtale med andre prester og biskopen. Den kirkepolitiske kampen kjempes på andre arenaer enn ved alteret. Jeg har møtt manges støtte i det vi gjør –helt til topps i kirken. Jeg opplever til tross for tydelige restriktive holdninger både til ekteskapslov og homofile prester, er dette uttrykk for en dårlig samvittighet i forhold til alle dørene kirken har lukket for bl. a denne gruppen. ”Fint at dere i Bymisjonen tar dere av dette…”
Jeg tror veien videre for kirken er at både likekjønnet og ulikekjønnet ekteskapsinngåelse blir en borgerlig sak, og at bare forbønnen er kirkens anliggende.
Da tror jeg på sikt at det er letter å bli enig om en forordnet liturgi som ivaretar behovet hos alle som ønsker å legge samlivet fram for Gud i bønn. Det er viktig å ikke ende opp med et kirkelig a- og b-lag nå når ekteskapsloven har gitt like rettigheter.
Som en liten høyttenkning til slutt skulle jeg også ønske at kirken hadde et rituale for mennesker som velger å leve alene, og vie sitt liv til tjeneste for sine medmennesker og Gud! Den Katolske kirke har munke- og nonneløftet. Hva med ”vanlige folk” som ønsker å gi seg selv og Gud et troskapsløfte, og få bekreftet sitt menneskeverd og sin rolle som samfunnsinstitusjon?
GJØR DØREN HØY, GJØR PORTEN VID
publisert i Solabladet
GJØR DØREN HØY, GJØR PORTEN VID
–HER KOMMER EN SOM HAR DÅRLIG TID!
Kirken i møte med marginaliserte grupper.
Mange vil si at Kirken ofte henger etter i viktige samfunnsspørsmål, og er sein med både å uttale seg og handle i møte med nye samfunnsutfordringer. Andre igjen mener at kirken har utspilt sin rolle som tidsaktuell samfunnsaktør. Noen vil nok også spørre hvorfor dette skal være et kirkelig anliggende.
Men kirken skal være på banen, aktivt med både i å tolke og å påvirke samfunnsutviklingen. Den er en samfunnsinstitusjon som målbærer et menneskesyn som sier at alle mennesker er like mye verd, ikke rangert og målt etter status og produktivitet. Dette er både utfordrende og radikalt i dagens konkurransesamfunn. Kirken forvalter et budskap der fattigdom fremheves som en verdi, og der våre ”verdslige” rangordninger blir snudd på hodet: I Guds rike er de minste størst, og ”det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme”, slik det står i Skriften. Hvis en virkelig tar dette på alvor bør det få konsekvenser både for hvordan man tenker menighetsliv, og for kirken som kritisk røst i samfunnsdebatten.
Med det som drivkraft kan vi både ha forventninger til kirken som talerør og fristed for fattige og marginaliserte, og at den kritisk og uredd taler enkeltmenneskers sak når urett blir begått.
Flere organisasjoner, bl.a. Kirkens Bymisjon har på vegne av Kirken bygget opp kompetanse til å møte spesielle utfordringer som den enkelte menighet ikke kan eller skal ivareta.
Det handler om å observere endringer i samfunnet, se nye grupper og problemstillinger, og iverksette tiltak. Ofte etter prinsippet ”handle først –og så prøve å finne finansiering til videre arbeid etterpå”, enten det gjelder endringer i prostitusjonsmarkedet, nye grupper tiggere, endringer i rusfeltet, hiv-problematikk eller lignende.
Samtidig trenger vi kirker/ lokalmenigheter som aktiv tar stilling og solidariserer seg med utsatte grupper og mennesker. Vi trenger menigheter som våger de nære og skjøre møtene med livet på skyggesiden.
Mange har dårlig tid. Vi får ofte bare en mulighet, ett møte, ett blikk og ett håndtrykk som må målbære den respekt, aksept, tillit og omsorg en trenger i en vanskelig livssituasjon. Det første møtet er avgjørende for hvordan fortsettelsen blir, om det i det hele tatt blir en fortsettelse. Når du i utgangspunktet bærer med deg den såre erfaringen av å bli stengt ute, mistenkeliggjort og devaluert som samfunnsaktør, må det finnes et rom der du blir møtt og verdsatt ut ifra andre målestokker enn i samfunnet ellers.
Da nytter det ikke å sitte og diskutere for og imot tigging, illegal innvandring eller hvem som defineres som verdig trengende, når han eller hun står der på trappa og trenger et sted å snakke sant om livet sitt.
Mange kirker og menigheter -også i Sola , har stått på for asylsøkere, åpnet kirkerommet og vågd å tale UDI midt imot. Jeg har og selv vokst opp i et barne- og ungdomsarbeid i Sola som inkluderte flere som falt utenfor i andre sammenhenger. Det er gode eksempel på hva kirken skal være, men utfordringene står i kø. I kjølvannet av turbokapitalisme, økende klasseskille og finanskrise har gruppen fattige økt kraftig i vårt samfunn. Og fattigdom handler ikke bare om pengemangel! Økonomisk fattigdom går ofte hånd i hånd med sosial fattigdom. I et samfunn der frihet, autonomi, sosial utfolding og selvrespekt mer enn før er avhengig av økonomisk handlefrihet vil en som lever på fattigdomsgrensen være ekskludert fra flere og flere arenaer. Det får ikke minst konsekvenser for barna, som fort blir et utstillingsvindu for de foresattes økonomi. Der kan menighetene gå foran og bidra til å jevne ut de forskjellene som lett oppleves så såre, gjennom inkludering og fokusering på andre verdier enn økonomiske. Fokus på respekt og likeverd gjør og at en unngår den ofte ydmykende opplevelsen av å bli utsatt for ”veldedighet”. Mange opplever mer enn nok av velmenende hjelpere som bare sementerer og bekrefter din hjelpeløshet andre steder. Uansett hva du har med deg av krevende livshistorier og stigma har du nok av ressurser og livserfaring som må verdsettes og framelskes. Her har kirken en sentral og unik plass i samfunnet. Veien fra klient til ressurs går gjennom opplevd trygghet, tillit , bekreftelse og styrket selvfølelse.
Samtidig trenger vi tydelige kirkeledere som både lokalt, nasjonalt og internasjonalt taler marginaliserte gruppers sak og bidrar til å endre på de kolossale forskjellene mellom fattige og rike.
GJØR DØREN HØY, GJØR PORTEN VID
–HER KOMMER EN SOM HAR DÅRLIG TID!
Kirken i møte med marginaliserte grupper.
Mange vil si at Kirken ofte henger etter i viktige samfunnsspørsmål, og er sein med både å uttale seg og handle i møte med nye samfunnsutfordringer. Andre igjen mener at kirken har utspilt sin rolle som tidsaktuell samfunnsaktør. Noen vil nok også spørre hvorfor dette skal være et kirkelig anliggende.
Men kirken skal være på banen, aktivt med både i å tolke og å påvirke samfunnsutviklingen. Den er en samfunnsinstitusjon som målbærer et menneskesyn som sier at alle mennesker er like mye verd, ikke rangert og målt etter status og produktivitet. Dette er både utfordrende og radikalt i dagens konkurransesamfunn. Kirken forvalter et budskap der fattigdom fremheves som en verdi, og der våre ”verdslige” rangordninger blir snudd på hodet: I Guds rike er de minste størst, og ”det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme”, slik det står i Skriften. Hvis en virkelig tar dette på alvor bør det få konsekvenser både for hvordan man tenker menighetsliv, og for kirken som kritisk røst i samfunnsdebatten.
Med det som drivkraft kan vi både ha forventninger til kirken som talerør og fristed for fattige og marginaliserte, og at den kritisk og uredd taler enkeltmenneskers sak når urett blir begått.
Flere organisasjoner, bl.a. Kirkens Bymisjon har på vegne av Kirken bygget opp kompetanse til å møte spesielle utfordringer som den enkelte menighet ikke kan eller skal ivareta.
Det handler om å observere endringer i samfunnet, se nye grupper og problemstillinger, og iverksette tiltak. Ofte etter prinsippet ”handle først –og så prøve å finne finansiering til videre arbeid etterpå”, enten det gjelder endringer i prostitusjonsmarkedet, nye grupper tiggere, endringer i rusfeltet, hiv-problematikk eller lignende.
Samtidig trenger vi kirker/ lokalmenigheter som aktiv tar stilling og solidariserer seg med utsatte grupper og mennesker. Vi trenger menigheter som våger de nære og skjøre møtene med livet på skyggesiden.
Mange har dårlig tid. Vi får ofte bare en mulighet, ett møte, ett blikk og ett håndtrykk som må målbære den respekt, aksept, tillit og omsorg en trenger i en vanskelig livssituasjon. Det første møtet er avgjørende for hvordan fortsettelsen blir, om det i det hele tatt blir en fortsettelse. Når du i utgangspunktet bærer med deg den såre erfaringen av å bli stengt ute, mistenkeliggjort og devaluert som samfunnsaktør, må det finnes et rom der du blir møtt og verdsatt ut ifra andre målestokker enn i samfunnet ellers.
Da nytter det ikke å sitte og diskutere for og imot tigging, illegal innvandring eller hvem som defineres som verdig trengende, når han eller hun står der på trappa og trenger et sted å snakke sant om livet sitt.
Mange kirker og menigheter -også i Sola , har stått på for asylsøkere, åpnet kirkerommet og vågd å tale UDI midt imot. Jeg har og selv vokst opp i et barne- og ungdomsarbeid i Sola som inkluderte flere som falt utenfor i andre sammenhenger. Det er gode eksempel på hva kirken skal være, men utfordringene står i kø. I kjølvannet av turbokapitalisme, økende klasseskille og finanskrise har gruppen fattige økt kraftig i vårt samfunn. Og fattigdom handler ikke bare om pengemangel! Økonomisk fattigdom går ofte hånd i hånd med sosial fattigdom. I et samfunn der frihet, autonomi, sosial utfolding og selvrespekt mer enn før er avhengig av økonomisk handlefrihet vil en som lever på fattigdomsgrensen være ekskludert fra flere og flere arenaer. Det får ikke minst konsekvenser for barna, som fort blir et utstillingsvindu for de foresattes økonomi. Der kan menighetene gå foran og bidra til å jevne ut de forskjellene som lett oppleves så såre, gjennom inkludering og fokusering på andre verdier enn økonomiske. Fokus på respekt og likeverd gjør og at en unngår den ofte ydmykende opplevelsen av å bli utsatt for ”veldedighet”. Mange opplever mer enn nok av velmenende hjelpere som bare sementerer og bekrefter din hjelpeløshet andre steder. Uansett hva du har med deg av krevende livshistorier og stigma har du nok av ressurser og livserfaring som må verdsettes og framelskes. Her har kirken en sentral og unik plass i samfunnet. Veien fra klient til ressurs går gjennom opplevd trygghet, tillit , bekreftelse og styrket selvfølelse.
Samtidig trenger vi tydelige kirkeledere som både lokalt, nasjonalt og internasjonalt taler marginaliserte gruppers sak og bidrar til å endre på de kolossale forskjellene mellom fattige og rike.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
