Å TILGI ER Å GI TILBAKE

KRONIKK SOLABLADET

Av Per Arne Tengesdal, gateprest, Kirkens Bymisjon i Rogaland


Hun hadde mye på samvittigheten etter en lengre ruskarriere. Nå var hun ferdig med behandling og i gang med den krevende rehabiliteringen. Gjennom mange samtaler ble mye vondt avdekket som rusen hadde dekket over; overgrep, vold, medvirkning til drap og lignende. Hvordan leve videre med denne erfaringen, der noe var sonet for, men det meste ikke tåler dagens lys, både det en selv var utsatt for og det en hadde gjort mot andre? Noe av det som satt lengst fremme hos henne, som kan virke som en bagatell sammenlignet med mye av det andre, var et innbrudd i en kirke der det ble stjålet penger. Midt opp i alt det vonde var dette noe som tynget spesielt, hun hadde alltid hatt en tro, og dette var på sett og vis gjort mot Gud. I bearbeiding av levd og ødelagt liv blir det vurdert hva som skal hentes fram, snakkes om og bearbeides, hva som er så traumatisk at det bør ligge, og hva en konkret kan gjøre opp. Dette kunne vi konkret gjøre noe med. Vi gikk til kirken og hadde en god prat med en meget hyggelig kirketjener. Hun fortalte hva som hadde skjedd og hvor mye dette hadde tynget henne siden. Kirketjeneren gav respons på hvor fint det var at hun tilstod og at dette kunne hun legge bak seg. Det var tilgitt. Vi avsluttet fremme ved alteret med bønn og absolusjon. Bekreftelsen på at en var tilgitt både av mennesket og Gud ble en viktig erfaring –og en symbolhandling med effekt utover denne konkrete handlingen.
Muligheten for erkjennelse av skyld og tilgivelse frigjør og gir en livet tilbake.
Paul Leer Salvesen, som har arbeidet som fengselsprest, har skrevet en bok med tittelen ”Tilgivelse”. Han tar utgangspunkt i samtaler han har hatt med innsatte drapsmenn- og kvinner og pårørende.
Der vi ofte er tilbakeholdne med å bruke religiøst ladede begreper som skyld, synd og soning, er rettsapparatet fullt av dem. Min erfaring fra kontakt med mennesker på skyggesiden er at de har stor grad av nærhet til disse begrepene. Erfaringen fra livet som rusavhengig skaper stor grad av skyld- og skamfølelse. Alt det en har utsatt seg selv og andre for setter dype spor og gjør tanken på å slutte å ruse seg bort fra dette skremmende.
Det er lett å erkjenne skyld, og forstå at det er rettferdig at en må sone sin straff, men å komme til rette med det å tilgi seg selv og andre, og å be om tilgivelse, er et krevende prosjekt. Tilgivelse finnes heller ikke i rettsapparatets vokabular.
På mange måter har tilgivelsens mulighet og potensial trange kår. En økende fremmedgjøring og pulverisering av ansvar skaper avstand mellom offer og gjerningsmann.
Det er i det daglige lettere å ty til et ”unnskyld”. Leer Salvesen skriver at dette ”unnskyld” egentlig betyr å fraskrive seg skyld, -”det var ikke meningen”. Tilgivelse forutsetter erkjennelse av skyld, men som skyldnere har vi behov for å gjemme bort det som skjedde, og pynte på historien. Enten det gjelder et skilsmisseoppgjør, arveoppgjør eller et litt for rått kjør i konkurranse om en nye lederstilling, prøver vi å justere og retusjere egen rolle til det blir tålelig.
Vi kjenner oss igjen i vårt daglige liv –men ser og trekk i samfunnet som gjør det viktig å snakke om tilgivelsens kår. Uten en tro på tilgivelsens mulighet, gir det mindre mening å tale om skyld.
Det har de siste årene blitt tatt et oppgjør med ulike barnehjem der barn i ulik grad har blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep. Det er gjort en god jobb med å avdekke dette og prøve å gi oppreisning til ofrene for tidligere tiders oppdragelsesmetoder. For å komme til rette med dette som stat, kommune og samfunn har de fleste tidligere barnehjemsbarn fått økonomisk erstatning. Jeg kjenner mange som vokste opp på barnehjem og som nå har fått opp til 750 000 kr. utbetalt. For de jeg kjenner har dette i liten grad ført noe godt med seg –pengene har forsvunnet i rus og elendighet, og livet er det samme etter at en har levd som konger i en uke. Det er lite snakk oss imellom at dette har ført til at han eller henne har fått oppreisning i ordets egentlige betydning. Det er ingen som har stått fram, innrømmet skyld, tatt et konkret oppgjør, og bedt om tilgivelse. ”Det offentlige” tar ansvar, men hvem er det? Det en trenger er et ansikt, en person som våger det såre møtet –med en livshistorie og konsekvensene av ugjerningen. En stedfortreder kan ofte gjøre nytten.
Erstatningen er vel fortjent –i bøtter og spann, spesielt når det i dette tilfellet er snakk om en ødelagt barndom! Men det er en økende tendens i samfunnet til at alt kan kjøpes, alt har en pris. Dette er vel det noen av oss velger å kalle amerikanske tilstander, der søksmål og krav om erstatning er blitt storindustri. Dette er en avsporing der en fjerner seg fra sakens kjerne; skyld, soning og oppreisning. Forliksråd –der offer og gjerningsmann møtes og blir enig om et passende oppgjør som står i forhold til utført ugjerning, er en god modell, men brukes dessverre utelukkende i økonomiske konflikter.
En kan ikke vente at en som er utsatt for overgrep skal tilgi, i hvert fall ikke når overgriper ikke innrømmer skyld. Prøver man å regissere tilgivelsen slik at den passer inn i en styrt prosess, kan det lett føre til at en påfører offeret nye overgrep. Tilgivelse må kjempes for og sones for. For å kunne tilgi kan det være at offeret må skille sak og person, gjerningsmann og den umoralske gjerning, slik at en eventuell tilgivelse ikke truer offerets selvfølelse og selvrespekt. Bare den som lager såret kan reparer det, men veien ut av offerrollen går gjennom tilgivelse og forsoning med det som har skjedd. Skylden og det som er ødelagt vil alltid være der, det som har skjedd, har skjedd. Men når tilgivelsen kommer inn og gjør sin gjerning kan sår få mulighet til å gro. Når vi ser det skjer , skal vi som Leer Salvesen skriver; ”trå ned i grøftekanten og ta hatten av og bøye hodet og si vi er på hellig grunn!”