GJØR DØREN HØY, GJØR PORTEN VID

publisert i Solabladet

GJØR DØREN HØY, GJØR PORTEN VID
–HER KOMMER EN SOM HAR DÅRLIG TID!
Kirken i møte med marginaliserte grupper.

Mange vil si at Kirken ofte henger etter i viktige samfunnsspørsmål, og er sein med både å uttale seg og handle i møte med nye samfunnsutfordringer. Andre igjen mener at kirken har utspilt sin rolle som tidsaktuell samfunnsaktør. Noen vil nok også spørre hvorfor dette skal være et kirkelig anliggende.
Men kirken skal være på banen, aktivt med både i å tolke og å påvirke samfunnsutviklingen. Den er en samfunnsinstitusjon som målbærer et menneskesyn som sier at alle mennesker er like mye verd, ikke rangert og målt etter status og produktivitet. Dette er både utfordrende og radikalt i dagens konkurransesamfunn. Kirken forvalter et budskap der fattigdom fremheves som en verdi, og der våre ”verdslige” rangordninger blir snudd på hodet: I Guds rike er de minste størst, og ”det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme”, slik det står i Skriften. Hvis en virkelig tar dette på alvor bør det få konsekvenser både for hvordan man tenker menighetsliv, og for kirken som kritisk røst i samfunnsdebatten.
Med det som drivkraft kan vi både ha forventninger til kirken som talerør og fristed for fattige og marginaliserte, og at den kritisk og uredd taler enkeltmenneskers sak når urett blir begått.

Flere organisasjoner, bl.a. Kirkens Bymisjon har på vegne av Kirken bygget opp kompetanse til å møte spesielle utfordringer som den enkelte menighet ikke kan eller skal ivareta.
Det handler om å observere endringer i samfunnet, se nye grupper og problemstillinger, og iverksette tiltak. Ofte etter prinsippet ”handle først –og så prøve å finne finansiering til videre arbeid etterpå”, enten det gjelder endringer i prostitusjonsmarkedet, nye grupper tiggere, endringer i rusfeltet, hiv-problematikk eller lignende.
Samtidig trenger vi kirker/ lokalmenigheter som aktiv tar stilling og solidariserer seg med utsatte grupper og mennesker. Vi trenger menigheter som våger de nære og skjøre møtene med livet på skyggesiden.
Mange har dårlig tid. Vi får ofte bare en mulighet, ett møte, ett blikk og ett håndtrykk som må målbære den respekt, aksept, tillit og omsorg en trenger i en vanskelig livssituasjon. Det første møtet er avgjørende for hvordan fortsettelsen blir, om det i det hele tatt blir en fortsettelse. Når du i utgangspunktet bærer med deg den såre erfaringen av å bli stengt ute, mistenkeliggjort og devaluert som samfunnsaktør, må det finnes et rom der du blir møtt og verdsatt ut ifra andre målestokker enn i samfunnet ellers.
Da nytter det ikke å sitte og diskutere for og imot tigging, illegal innvandring eller hvem som defineres som verdig trengende, når han eller hun står der på trappa og trenger et sted å snakke sant om livet sitt.
Mange kirker og menigheter -også i Sola , har stått på for asylsøkere, åpnet kirkerommet og vågd å tale UDI midt imot. Jeg har og selv vokst opp i et barne- og ungdomsarbeid i Sola som inkluderte flere som falt utenfor i andre sammenhenger. Det er gode eksempel på hva kirken skal være, men utfordringene står i kø. I kjølvannet av turbokapitalisme, økende klasseskille og finanskrise har gruppen fattige økt kraftig i vårt samfunn. Og fattigdom handler ikke bare om pengemangel! Økonomisk fattigdom går ofte hånd i hånd med sosial fattigdom. I et samfunn der frihet, autonomi, sosial utfolding og selvrespekt mer enn før er avhengig av økonomisk handlefrihet vil en som lever på fattigdomsgrensen være ekskludert fra flere og flere arenaer. Det får ikke minst konsekvenser for barna, som fort blir et utstillingsvindu for de foresattes økonomi. Der kan menighetene gå foran og bidra til å jevne ut de forskjellene som lett oppleves så såre, gjennom inkludering og fokusering på andre verdier enn økonomiske. Fokus på respekt og likeverd gjør og at en unngår den ofte ydmykende opplevelsen av å bli utsatt for ”veldedighet”. Mange opplever mer enn nok av velmenende hjelpere som bare sementerer og bekrefter din hjelpeløshet andre steder. Uansett hva du har med deg av krevende livshistorier og stigma har du nok av ressurser og livserfaring som må verdsettes og framelskes. Her har kirken en sentral og unik plass i samfunnet. Veien fra klient til ressurs går gjennom opplevd trygghet, tillit , bekreftelse og styrket selvfølelse.
Samtidig trenger vi tydelige kirkeledere som både lokalt, nasjonalt og internasjonalt taler marginaliserte gruppers sak og bidrar til å endre på de kolossale forskjellene mellom fattige og rike.